Cowboy feelingen har tatt oss

Husker dere de gamle westernfilmene? Der helten ligger i badekaret og pleier kroppen etter en lang dag i salen og damene kommer i døråpningen og spør, "is it room for one more in the tube?" Nå vet jeg hvordan de hadde det. For etter å ha ridd 650 kilometer på jernhesten min, på dårlig grusvei og med støv over alt, er det bare fantastisk å ligge her i badekaret med en kald øl og kjenne at slitne muskler og tørr strupe begynne å normalisere seg igjen.

Vi har nå kjørt på den berømte veistrekningen som går nordover hele vestsiden av Argentina, Ruta 40. Siden det for noen år siden ble det tatt en politisk beslutning om å avsfaltere denne strekningen, blir vi nok noen av de siste bikere som for oppleve disse veien med grusdekke. Rom ble som kjent ikke bygget på en dag, og også her er det provinsen som står sist på prioriteringslisten. For oss er det meget spesielt, som et lite eventyr på mange måter. Grusen forsterker følelsen av å reise i en annen tid gjennom dette spesielle landskapet med de enorme avstandene. Fantastisk.

Gruskjøringen har vært en utfordring, kanskje spesielt på grunn av den sterke vinden. Ofte er det veldig sporete og det blir fort litt skummelt når du blåser ut av sporet og sladder bortover. Da er det ikke fritt for at du stivner litt i armer og ben, noe som er en dødsynd når du kjører motorsykkel. På den annen side er det en fantastisk plass å lære, for du møter bare en 10 - 20 biler på en strekning på 400 km.

Avstandene er som sagt enorme og trafikken liten. Dyr derimot ser vi en hel del av og vi har blant annet truffet vakre og elegante guanacos som titter på deg, før de bykser avgårde. Vi har også truffet en strutse lignende fugl som heter ñandu og når den setter avgårde har kappgangerne mye å lære hva stil og eleganse angår.

På veien nordover var vi innom et lite sted som er kjent for at forfedrene la igjen visittkort ved å tegne hendene sine i en hule for mer en 9000 år siden. Dette har også gitt stedet navnet, Cueva de las Manos (som er spansk for Cave of the Hands). Det var en 200 kilometers avstikker på grus, men pytt vi har jo ferie!

Det bærer nordover og landskapet forandrer seg fra endeløse sletter til lange flotte daler mefd vakre elver og vann. Nå er vi i en by med navn Esquel. Ett vakkert sted med skianlegg, fjell og flotte fiskevann. Her har vi tenkt å bli noen dager for å vaske både oss og syklene. Satser også på å få prøvet fiskelykken.

OK, det var alt for denne gang. Nye bilder kan du se her.

- biker Dag -