Rio, Cocacabana og Maracana

Halloen igjen!

Sist var det 20 mil til Rio, men nå er jeg altså kommet til denne fantastiske millionbyen som har det meste å by på. Og ingen som kjenner meg blir overrasket hvis jeg sier at jeg fant en fotballkamp å se på. Forresten ingen hvilken som helst kamp når vi snakker om kokeoppgjøret mellom Botafogo og Flamengo.

Palmesøndagen begynte under palmene på Cocacabana stranden med en kald en. Fantastisk vær, bølgeskvulp og mye flott å se på gjennom solbrillene. Det var en fin oppvarming til fotballkampen på kvelden. Traff en Leeds-fan fra Sotra og han og jeg slo følge til kampen.

Rundt 50 000 mennesker laget en herlig stemning rundt dette helt spesielle rivaloppgjøret mellom Botafogo og Flamengo hvor Botafogo til slutt vant 3-2. Kampen ble spennende og stemningen var fantastisk i flomlyset på Maracana i en herlig temperatur.

Etter kampen var det naturlig å føle stemingen på Rio som jeg tidligere har opplevd, men da kom jeg flyveien.

Litt skjelven dagen derpå, men ikke mer enn at jeg har klart å få sykkelen på service og kan nyte det flotte været vi har i dag og. Planen min videre er å ta kontakt med politiet i Rio for å prøve å få ordnet det slik at jeg kan få økt antallet dager i landet fra de 40 jeg har til 90.

Ellers er alt såre vel her i varmen og jeg håper at det er det samme i gamlelandet selv om det kanskje ikke er så varmt

Setter stor pris på at dere fremdeles følger med meg på turen. Tusen takk for alle fine tilbakemeldinger! Ha en god påske!

- biker Dag -

Fra Bombinhas til Paraty

Det sies at alt har en ende og selv om det har vært en herlig uke med latmannsliv her på stranden i Bombinhas, er det på tide å pakke ned badebuksen for denne gang. Vi blir nemelig fort litt rastløse om vi er for lenge i ro, både jeg og sykkelen, så det er bare å gjøre seg klar for nye opplevelser.

Jeg starter turen med å dra innom verkstedet som skiftet dekk på sykkelen tidligere i uken. Jeg ble godt kjent med eieren (Marlon) av verkstedet og han satte svært stor pris på å få besøk fra høye nord. Jeg tar derfor turen innom for å ta farvel og å drikke kaffe å prate skit, som det heter på godt norsk. Språket har er litt problematisk her og det går mye på kroppsspråk og det er utrolig hvor effektivt et smil kan være. Marlon derimot, hadde jobbet 5 år i USA og var strålende fornøyd med å praktisere engelsken sin og ville nesten ikkje slippe tak i meg. 14 år gammel reiste han til USA og jobbet dag og natt, som han sa, for å kunne realisere drømmen sin om eget verksted. Han startet opp for 7 år siden med et lite rom han skrudde på, men nå var det blitt butikk og verksted med 10 mann i arbeid. Fortsatt var han bare 26 år så denne driftige karen kan nå virkelig langt.

Jeg kommer meg etter hvert videre og turen videre nordover kan starte. Denne delen av Barsil har mye vakker natur å by på. Frodige daler og fantastiske strender nesten bak hver eneste sving. Trafikken går greit, men det er enormt med tungtransport. Det virker som all transport av varer og gods foregår med trailer og togene kun frakter folk. Akkurat som hjemme kan veidekket kan variere voldsomt. Plutselig kan det dukke opp en strekning på 10 km med elendig dekke og det værste er at det kan være svære hull i veibanen. Så her er det best å ta frem de 5 se reglene og spesielt den om å "sikte langt frem".

Ellers er veksten i økonomien i Brasil stor og vi får håpe det kan dryppe litt på de som har minst også. For forskjellene mellom fattig og rik er fortsatt stor og kampen for det daglige brød er mer en hard nok for de fleste i Brasil.

Når jeg når dagens mål, en liten by som heter Paraty, er det dårlig vær. Men etter 3 dager med regn i løpet av to og en halv måned er det vel kanskje ikkje spesielt synd på meg. Paraty ble grunnlagt på 1600-tallet og fungerte som støttepunkt for eventyrerne som dro til Minas Gerais for å lete etter gull og edelstener. Byen blomstret og ble brukt som utskipingshavn for gull og edelstener. Den var tidligere tilgjengelig kun fra havet og fikk først veiforbindelse i 1950-årene. Paraty er på UNESCO’s liste som et av verdens fremste eksempel på 1700-talls arkitektur og er fredet av den brasilianske regjering.

Det er ca. 200 km til Rio så i år tenker eg at Negerlandsbyen med appelsin og Kvikk Lunch blir byttet ut med Cobacabana og en Capirinha for min del denne påsken.

- biker Dag -

Hør intervju på Radios

Alle som følger med her inne på www.daytrip.no vet at Dag nå har kommet til Brasil. I øyeblikket kjører han nordover langs Brasil's fantastiske kystlinje og er nå kommet omtrent til Sao Paulo. For alle som er bekymret har han nå fått nye dekk.

Radios følger også turen og du kan lese mer på Radios sine sider eller du kan høre Dag fortelle med egen ord fra turen her.

Feriemodus

Noen kjappe ord før jeg skal ned på stranden og ta dagens første bad. Jeg er et sted ca. 4 mil nord for Floraniapolis, varmt og deilig. Det er et typisk familiested med lite action, men det er godt å bare ligge på stranden og kjenne at man er til. Det er et grønt og frodig område og jeg har 8-10 strender å velge mellom, så jeg kommer nok til å få det fint. Har tenkt å ta 4 - 5 dager her for å få ladet batteriene igjen.

Etter to måneder i Argentina var det bare å komme seg videre. Valget stod mellom å dra gjennom Peru og videre nordover, men jeg var litt sugen på strandlivet også, så valget falt på Brasil. Nå er jeg i dette kjempestore og ressursrike landet og er faktisk litt betenkt. Ikke for å være her, men fordi jeg foreløpig bare har fått 40 dager på meg. På grensestasjonen var det først en vanlig passkontroll, deretter sjekk på sykkelen. Alt i orden, men da han som skrev ut papirene sa at det bare gjaldt for 40 dager, må han ha sett skuffelsen og forundringen i ansiktet mitt. 40 dager i dette store landet er jo ingenting, normalt gir de jo 90 dager. Han skjønte problemet og gikk for å snakke med politiet, men det var ikke samme forståelsen der. 40 dager ferdig arbeid, jeg kunne imidlertid oppsøke politiet i en annen by og få forlenget oppholdet der. Ja, ja, sånn er det vel, jeg satser derfor alt på å få fikse dette i Rio og hvis ikke det går, må jeg ut av landet 11. april.

Turen til Venuzuela innen 11. april kan jeg nok klare, men da er jo litt av vitsen vekke. Why rush through Paradise? Ikke vet jeg om Chavez i Venuzuela slipper noen inn lengre heller, forstår det slik at han har begynt å rasle med sablene mot Colombia. Jeg satser derfor på å få noen måneder i Brasil for det tar jo en stund å kjøre til grensa i dette enorme landet uansett.

Ellers er det å kjøre i Brasil en helt annen greie enn i Argentina. Her er kjørekulturen fin. Selv om de fort blir litt utolmodige av å ligge bak, respekterer de i hvert fall fartsgrensene. Du kjører stadig gjennom politikontroller og jeg har blitt stoppet også, men så lenge papirene er i orden var det ikke noe problem. Hadde litt angst, for dekkene begynner etterhvert å bli overmodne for skifting, men det gikk greit. Eg prøver å finne et verksted som kan skifte de så fort eg kan.

Fra Iguazo gikk turen til Curituba og deretter videre til Bombinhas, hvor jeg er nå. Turen fra Curituba til Bombinhas var kjempeflott og gikk gjennom flotte daler med skog og bananplanter over alt, temmelig forskjellig fra Argentina. I Argentina traff jeg 3 bikere som var fra Bombinhas som jeg håper å treffe igjen her. Foreløpig har jeg ikke sett noe til dem.

Milene ruller fort når en er på tur og etter 14000 km er det godt for kroppen å ta noen oppmykende svømmetak i havet. Nå blir jeg her og koser meg til rastløsheten og kjøresuget begynner å melde seg igjen. Det var alt for denne gang. Ha det bra.

- Biker dag -

Blant korrupte politimenn

Hei igjen folkens!

Eg har det fortsatt bra og nærmer meg nå Iguazo, er der kanskje i morgen, litt avhengig av dagsformen. Etter at Spanjolen reiste hjem gikk turen for min del videre til San Juan, 350 km fra Mendoza. Område fra San Juan til Coroda var som en eneste stor grønsak- og fruktghage. Et vannvittig område. Eg tilbrakte tre dager i Coroda uten noe form for sprell. Godt å ta det litt rolig også. Fra Coroda gikk turen videre til San Fransisco og for første gang på turen kjørte eg i regn og fikk oppleve at Argentinerne kjører helt jævlig, uansett. Regn spiller ingen rolle og blankslitte dekk ser heller ikke ut til å bety noe og her praktiseres definitivt ikke noe 3 sekunds regel. Om det er noe regel i det hele tatt, er det nok mer snakk om en 3 meters regel, tror jeg. Etter 200 km hadde jeg fått nok og fant ut at det bare var å finne seg et hotell og roe seg ned.

Dagen etter startet med at jeg ble stoppet av en liten politimann på en liten motorsykkel. Han hevdet at eg hadde kjørt på rødt lys i byens eneste lyskryss. Eg sa som sant var at det hadde eg ikkje gjort. Han stod imidlertid på sitt. Han var dårligere i engelsk enn eg er i spansk, men maste i vei. Politimannen skulle se alle papirene mine, men eg kunne like godt gitt han en kassalapp fra Drageset, for det eneste han var interessert i var pengene. Eg forstod såpass at han ville gi bot, eg oppfatta det også slik at han ville ha 150 dollar. Eg spurte han på norsk om han var morsom, men etter mye om og men, gav eg han til slutt 100 peso. Det var den minste seddelen eg hadde siden alle småseddlene hadde gått med til å betale hotellet. Han gliste når han fikk 100 peso, som han selvfølgelig ikke kunne veksle. Eg derimot, var småsur og irritert resten av dagen for at eg ikkje hadde mindre på meg, men man lærer jo litt hver dag. Heldigvis går det fort over og man må bare nyte det flotte landet og de svært hyggelige menneskene som bor her. Utskudd finnes det overalt og nå er jeg jo en erfaring rikere og har en ekstra story å fortelle om.

Etter at sykkelen fikk en velfortjent service i Mendoza, trenger jeg snart nye dekk. Det håper eg å få fatt i Iguazo eller Coritiba der det skal være en helt annen MC verden en i Argentina.

Ellers har eg har nå bestemt meg å dra til Brasil. Krysser over fra Iguazu til Florianópolis og videre nordover langs kysten de 6300 kilometrene til Belem. Derfra er planen å ta båten videre inn til Manaus i Amazonas.

Det kjennes litt stusselig nå når jeg er blitt alene igjen for eg må sei eg trivdes virkelig godt i spanjolens selskap. Det er bare imdlertid bare å komme seg på veien igjen og gjøre seg klar for nye opplevelser som venter bak neste sving.

Fikk foresten en mail fra engelskmannen jeg traff hos Dakar Motos. Han er i Colombia og er nå på vei til Cali for å ta fly til Panama. Han hadde hatt en stri tørn og var blitt annet tatt av en flom i Equador, med survived, som han sa.


- biker Dag -

Så var det tilbake til bylivet igjen

Etter å ha vært på landeveien i lengre tid var det torsdag tid for å sige inn til Còrdoba som er Argentinas nest største by. Jo mer jeg nærmet meg byen jo sykere var trafikken. Vanvittig varme kombinert med galehustrafikk kan gjøre en enkel nordmann rimelig kjørt, men jeg kom meg heldigvis inn i sentrum med liv og lemmer og bike i god behold. Fant meg en restaurant hvor jeg kunne spise litt og roe ned før jakten på hotell startet.

Fredagen våknet jeg tro det eller ei opp til godt gammeldags vestlandsvær. Det har ikke vært mye regn på turen som startet i Buenos Aires for to måneder siden, så det gjorde egentlig godt.

Fredagen skal jeg bruke til en runde i deler av denne vanvittig store byen. Skal blant annet en tur innom en stor BMW forhandler og kikke litt på hva de har av snop. Med 9000 kjørte kilometer på min BMW Dakar 650 uten problemer, så er det ikke til å komme fra at den tyske sliteren har imponert meg veldig.

Jeg blir her i byen til over helgen før jeg legger turen videre til fantastiske Iguazu som ligger ved grensen til Brasil og Argentina. Iguazu (betyr store vann) er med med sine nesten 300 fossefall og en dampende jungel et must når jeg er i nærheten.

Er ellers på farten aleine igjen etter at spanjolen som jeg har kjørt med i lang tid dro hjem denne uken.

Alt er bare velstand og det håper jeg det er i gamlelandet også.

- Biker Dag -